Vår kjære bror Ulf Edvin Haugen gikk hjem til Jesus den 12. november 2021, nær 77 år gammel. Onsdag 24. november var venner og familie samlet til begravelsesseremoni i Borre kirke, med påfølgende minnesamvær.
Ulf hadde vært syk en tid og ble etter hvert svakere. Venner som besøkte ham fikk samtale med ham om livet, oppstandelsen og møtet med de hellige. Hans grunnfaste tro på Jesus gjorde at han hadde en oppløftet ånd.
Ulf var eldst av ni søsken. Familien bodde avsides i Sverige og holdt seg til menigheten. Da faren døde i 1960, ble Ulf til stor støtte og hjelp for sin mor og sine søsken. Ulf var visergutt hos landhandleren. Han kjøpte en moped som han brukte til Brunstad på stevner og dugnader. Han bosatte seg i Fredrikstad, og to-tre år etter kom resten av familien.
I butikkarbeid på Brunstad traff han sin kone Ingrid. De etablerte seg i Fredrikstad og fikk fem barn. I 1997 flyttet de til Vestfold, og året etter døde Ingrid. To år seinere giftet Ulf seg med Else Marie Lindhjem, til stor velsignelse for hele familien.
Else og Ulf fikk 22 år sammen. Som Else sier: «Det var bare godt. Vi kunne be sammen og fikk kraft og styrke. Han var glad i meg og jeg i ham, og i barn og barnebarn. Han ba mye for dem. Han var lett å omgås, det var ikke egenviljen som kom fram. Han kunne våkne veldig tidlig om morgenen, og brukte tiden til å be for mennesker som han hadde på hjertet. Aldri klage over sykdommen og det han skulle gjennom. Det siste jeg hørte var: «ja!» – som om noen ville ta imot ham i himmelen. Noen timer senere sovnet han inn.»
Ulf lagde intet vesen av seg. Han hadde mange evner og nådegaver, uten å virke skrytende og oppblåst. Han skydde baktalelse som pesten og overlot alt til ham som dømmer rettferdig. Ulf var en elsket mann og en kraft ved sin troskap mot Gud. Matteus 5,8. «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Ulf så Gud i alt. Han elsket livet i Jesus, og Jesu liv kom fram fra ham. Vennene var glad i ham, og han strålte opp når vi møtte ham. En bror spurte ham om hva som er forkynnelsen i menigheten, og Ulf svarte: «Det er jeg som er problemet!»
Det var naturlig for Ulf å bekjenne sin tro. Da han var i militæret, besøkte han de syke i leiren. Han hadde med mandolinen på sykestua og sang «Trofast stå som Daniel». «Hele» leiren kjente etter hvert den sangen. Ved dette vant han også mennesker for Gud.
Paulus’ ord passer på Ulf: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet og bevart troen.»
Tekst: Thore Ellefsen
Foto: Irene Leth