Tirsdag 24.august var familie og venner samlet på Jarlsberg Konferansesenter for å ta farvel og minnes vår kjære bror, Arne Østern. Begravelsesseremonien og minnesamværet ble lagt til menighetens lokale i Tønsberg, da det her var plass til flere personer enn på Dal Gård. På grunn av koronarestriksjoner, var det dessverre likevel bare innbudte som kunne delta. Arne etterlot seg en stor slekt, noe minnesamværet også bar preg av.

Arne har vært en sentral skikkelse i Horten menighet i mange år. Han og hans hustru, Vera, som gikk bort for to år siden, var solide støtter og et par som var til stor velsignelse for vennene. Deres godhet og tjenestevilje nådde ut til mange mennesker.

Arne var en takknemlig mann. Når han så tilbake på livet sitt kunne han ikke forstå den godhet og velsignelse som Gud hadde latt komme over ham. Han som ikke hadde greie på noen ting når det gjaldt livet i Gud, var blitt ført i forbindelse med gode, gudfryktige mennesker og plassert midt i menigheten. Det startet ved at han møtte Vera som skulle bli kona hans.

I sin alderdom kunne han se tilbake på et rikt liv, omgitt av gode barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Pål Pedersen, hans svigersønn som talte ved båren, tok fram dette verset fra Jakob. 3, 6. «Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Arne hadde fått stor nåde over livet sitt. Han var en utpreget ydmyk mann med ringe tanker om seg selv. Han prøvde ikke å være noe annet enn det han var, og slik tjente han Gud. Han var helt fri fra hykleri og smiger og sa det han mente når det trengtes. Vanligvis kan dette føre til uro og at man får folk imot seg, men det skjedde ikke med Arne. Han var ren av hjertet og glad i mennesker. Dette var en utstråling som alle merket. Derfor ble så mange glad i ham. Hans tjeneste var ikke på talerstolen, men lå i det at han tjente Gud med de krefter og midler han hadde, og på den måten var han til velsignelse. Det hendte gamle arbeidskamerater tok kontakt med Arne når sykdom og livets alvor kom nær innpå. Arne var en de hadde tillit til. Da stilte han opp, men i slike tilfelle ville han ha med Vera.

Han ble forholdsvis tidlig pensjonist, men benyttet tiden han hadde til å ta på seg oppgaver, delta på dugnader og hjelpe der det var behov. I sitt yrkesaktive liv hadde han i mange år vært sjåfør for direktøren på Horten Verft, men som pensjonist var han ofte sjåfør for både Aksel Smith og Elihu Pedersen når de skulle besøke venner i inn- og utland. Dette ble til stor velsignelse for Arne, noe han selv var meget takknemlig for.

Arne var mye skrøpelig den siste tiden og var ikke i stand til å være med på ting han så gjerne ville, men han ble aldri ensom. På slutten av sitt liv fikk han bo i huset til sin eldste sønn, Per, der venner, barn, barnebarn og oldebarn ofte var innom. Det ble til stor velsignelse og glede for ham selv og de som besøkte ham. At Arne betydde mye for sin etterslekt ble vi vitne til denne dagen. Den ene etter den andre sto fram og fortalte om hvor stor hjelp og oppmuntring han hadde vært for dem. Arne var raus og gavmild. Han samlet ikke til seg selv. Det han fikk, sendte han videre til den som trengte det. Hans motto ble disse ord: «Den som gir, han får.» Det var hans erfaring.

Vi kommer til å savne ham på våre møter og samlinger, men hans minne vil leve i velsignelse blant oss.