Onsdag 7. september var familie og venner samlet i Horten kapell for å ta farvel med vår kjære søster, Ragnhild Eilertsen. Etter et langt liv i menigheten gikk Raghnild hjem til Jesus 26. august, 91 år gammel. De 3 siste årene var hun svært skrøpelig og bodde på Borre sykehjem.

Det ble en høytidsstund i kapellet. Vakker sang fylte rommet, noe Ragnhilds egen familie sørget for. Morten Haukelidsæter forrettet og leste fra Joh. 14, 1-3. «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» Ragnhilds rom var nå ferdig. Hennes løp var fullendt og hun fikk flytte inn i det rommet som Jesus hadde gjort ferdig til henne. Ragnhild var en prøvet søster. Mang en gang hadde hun hatt bruk for disse ordene: «Vær ikke bekymret for noe!» (Fil 4,6) Og: «Kast all deres sorg på ham, for han har omsorg for dere» (1.Pet 5,7) Ragnhilds liv og tro kom også til syne i sangene som ble sunget. En av dem var nr. 370 i Herrens Veier. Koret lyder slik:

«Herrens vei, du og jeg kan ei skjønne eller fatte. Herrens ord er lyset på vår sti. Tro det, og du finner skjulte skatter.»

Slik hadde Ragnhild det. Hun trodde Guds ord og innrettet sitt liv etter det.

Dal Gård kunne ikke benyttes denne dagen så minnesamværet ble holdt i Redningsselskapets lokaler på Noatun. Her var det mange som fortalte om gode minner og opplevelser de hadde hatt sammen med Ragnhild.

Ragnhild ble født 22. januar 1931 i Horten. Hun vokste opp med fem søsken, og foreldrene var Dagny og Olav Larsen. Dagny var datter av Anna og Wilhelm Alfred Berg, en av de aller første Johan O. Smith kom i forbindelse med og som ble med i den lille kretsen av venner som ble begynnelsen på menigheten. Han var som Smith overkanonér i marinen. De var også fettere og Wilhelm Berg og hans hustru, Anna, var forlovere da Pauline og Johan O. Smith giftet seg i 1902.

Anna og Wilhelm Berg var altså Ragnhilds besteforeldre og deres gudfryktige liv virket ganske sikkert sterkt på henne i barneårene. Hennes mor, Dagny, var da ikke omvendt, men tilhørte metodistkirken. Hun var kalt av Gud og kjente at hun burde omvende seg. Hun ba til Gud og sa: «Dersom en av barna mine omvender seg, da skal også jeg gjøre det.» Den av barna som omvendte seg var Ragnhild. Hun var da ca. 19 år gammel. Da omvendte også hennes mor seg og ble en trofast søster i menigheten resten av sitt liv. Hun døde 90 år gammel. Ragnhild begynte å gå på møtene i menigheten. Hun hadde omsorg for sin slekt og tok med seg sin fetter Bjarne Berg på møtene. Han har både barn og barnebarn som er med i menigheten i dag. Fetteren Rolf Berge ble også med på søndagskole og ungdomsmøter. Han omvendte seg på barnestevnet i Lervik ved Fredrikstad som elleveåring og har siden vært en trofast og virksom bror i menigheten. Han har i dag barn og barnebarn som er til stor velsignelse for vennene.

Før Ragnhild omvendte seg var hun blitt forlovet med Karl Eilertsen. Han kom fra Mo i Rana og avtjente sin verneplikt i Horten. Blant venner ble han bare kalt Kalle. Han var en god mann som ikke la hindringer i veien for Ragnhild når hun ville omvende seg, selv om han ikke valgte det samme. Da hun var 20 år gammel giftet de seg. De fikk etter hvert fire barn: Ingvill, Unn Elisabeth, Kjell Runar og Siw. Kalle utdannet seg i marinen og som offiser måtte han tjenestegjøre forskjellige steder i Norge. Slik var det for mange offiserer i forsvaret. De måtte flytte dit de ble beordret. Etter en tid i Horten flyttet familien så til Harstad, deretter til Bodø, Bergen og Tromsø. Det var ikke bare enkelt for en familie å flytte så ofte. Man fikk ikke slått rot noe sted. Særlig for barna var det ikke enkelt med bytte av hjemsted og skoler flere ganger i løpet av oppveksten. Dessuten var det ingen menighet og venner de fleste steder der de bodde. Dette var heller ikke lett for Ragnhild som var i menigheten og som kjente på ansvaret og nøden for å gi sine barn den omsorg og gode påvirkning de trengte for å bli bevart i menigheten. Hun søkte Gud i sin nød og satte sin lit fullt og fast til ham. Men én ting stod klart for Ragnhild, hun måtte ta barna med til Brunstad. Hvert år dro hun til sommerstevnet som den gangen betydde mange dager i telt uten den komfort som vi i dag er vant med. Hennes mann Kalle støttet henne fullt ut i dette og hjalp til slik at de kunne komme av sted. Han var glad for at Ragnhild og barna var i menigheten og kunne være sammen med vennene på Brunstad.  En gang da de bodde i Bodø og skulle på påskestevnet måtte de reise med tog, og da var det så fullt med passasjerer at Ragnhild og barna måtte sitte på klappstoler ute i gangen. I tillegg var Ragnhild gravid, så en kan lett forstå at dette ikke kom til å bli noen lystreise. Men for Ragnhild var det bare én ting som gjaldt, og det var å komme til Brunstad. Heldigvis ble hun sett av konduktøren som greide å skaffe dem en bedre plass. Men dette viser bare hvor ivrig hun var etter å komme dit vennene var samlet og etter å bli oppbygget i troen.

I 1974 flyttet familien tilbake til Horten. Et liv i «utlendighet» var over. Her fikk Ragnhild noen gode år sammen med familien frem til hennes mann døde brått i 1991. Han hadde da vært pensjonist i bare et par år. Det ble et stort savn for Ragnhild som nå ble enke i en alder av 60 år. Kalle hadde alltid vært hennes gode støtte og livsledsager i de 40 årene de fikk sammen. Troen på Gud og hans ord som før hadde vært hennes hjelp i livets strid ble også nå hennes hjelp og styrke. Dessuten hadde hun barn og barnebarn som ble en stor trøst i sorgen.

Ragnhild Eilertsen var en trofast og god søster i menigheten i Horten. Hun var ikke av dem som stakk seg frem på noen måte. Stille og beskjeden levde hun sitt liv iblant oss, en lun og varm søster som også hadde humoristisk sans. Det var festlig og oppbyggelig å være sammen med Ragnhild. Hun hadde også kunstneriske anlegg som viste seg i vakker porselen- og rosemaling.

Ragnhild har barn, barnebarn og oldebarn og venner som vil kjenne på et stort savn etter henne, men hennes minne vil leve videre i velsignelse.